Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA

Et Solidarisk og Bærekraftig Alternativ- ALBA
Da klimatoppmøtet var i sine siste fasen, og dagen før de rike landenes skandaløse ansvarsfraskrivelser resulterte i et svak og uforpliktende sluttdokument, ble det avholdt en stor folkemøte i Valby Hallen i København.

Lokalavisene i København sine dekning av arrangementet ble ikke mer enn en liten spalte fra Danmarks nyhedsbureau med overskrift: ”Chávez hyldet som rockstjerne i Valby!” Der store deler av artikkelen handlet om Hugo Chávez sitt forhold til Fidel Castro. Fremming av et alternativt samarbeidsprosjekt som ALBA var tydeligvis uinteressant for det ”mainstream media”. Men selv om møte var en nokså fargerike folkefest, med kulturinnslag fra blant andre Savage Rose og David Roviks, var det slett ikke noe hyllest til en rockstjerne.

For de omtrent 4000 deltagere var det en mulighet til å møte to av lederne som har skapt ny håp for verdens fattige flertall. Mens statsledere fra de rike industri landene hestehandlet bak kullisene i Bella Center for å prøve å ivareta sine økonomiske interesser og uansvarlig energiforbruk, i Valby Hallen fikk deltagerne høre om det rettferdig, solidarisk og bærekraftig alternativ; ALBA. For de oppmøtte i salen var det innholdet i tallene til de to ledere som skapt entusiasme.

Budskapet på møte var tydelig; Uten å endre systemet (les: Det kapitalistisk systemet) er det ikke mulig å løse klimaproblemet. Og ALBA landenes alternativt samarbeid skal vise veien for et nytt og mer rettferdig verdenssystem. Et alternativ som er i stand til å løse de mest grunnlegende problemer som verden står over; klima, fattigdom, krig osv., og fører til en reell bærekraftig utvikling. Med ALBA driver vi praksis og ikke teori, sa Chávez, men for at denne praksisen skal lykkes er det avgjørende at folket er med.

Chávez derfor appellerte til den europeiske venstresiden om å støtte opp om ALBA, om den nye sosialisme, sosialisme for det 21 århundre og den planlagte V Internasjonale.

Evo Morales var ikke i tvil om grunnen til klimakrise, det var jo kapitalisme, ”Kapitalisme er menneskehetens største fiende!” ”De som forsvarer kapitalisme forvarer dødens kultur!”

Han lanserte ideen om en bindende internasjonal folkeavstemning om klima. De fem spørsmålene som skulle stilles var:

1) Er du enig i å gjenopprette harmoni med naturen og erkjenner rettighetene til Moder Jord ? JA eller NEI
2) Er du enig i å endre denne modellen for overforbruk og sløsing som er det kapitalistiske systemet? JA eller NEI
3) Er du enig i at utviklede industriland redusere sine utslipp og rense klimagasser i sine bakgårder for at temperaturen ikke stiger med mer enn 1 grad Celsius? JA eller NEI
4) Er du enig i å overføre alle pengene som brukes i krigføring, og for tildeling av pengeresursene større en det nåværende internasjonale forsvarsbudsjettet for å bekjempe klimaendringene? JA eller NEI
5) Er du enig med oppretting av en Klimadomstol (Tribunal de Justicia Climática) for å rettsforfølge dem som ødelegger Moder Jord? JA eller NEI

Til slutt tok Hugo og Evo hverandre i armene og hoppet ned fra scenen for å møte folkene. I over en halv time handhilste, klemte, småpratet og koste de seg sammen med de oppmøtte. Det var de ytterste få som ikke fikk seg en personlig og varme møte med ”Rockstjernene”.

ALBA møte i København

Underskriftskampanje som haster

Vi håper at flest mulig kan skrive under denne internasjonale kampanjen mot anerkjennelsen av valget i Honduras under kuppregimet. Det haster, underskriftslisten skal overrekkes fredag 27. november.

Lenken for å skrive under er: asp.hondureny@gmail.com
nettsiden til kampanje er: http://asph-declaracions.blogspot.com/

Call on international community to denounce and not to recognize the electoral farce in Honduras

The undersigned, social, political and supportive organizations and individuals, declare:

1. The coup in Honduras, initiated by Roberto Michelleti and his de facto regime with the accomplice participation of the USA, is already responsible for the murder of 21 people, there have been 4.234 formal complaints for violation of fundamental freedoms, 7 assassination attempts, 95 death threats, 133 torture cases, 615 injured persons due to repression, 1.987 illegal detentions, 2 kidnapping attempts and 114 political prisoners accused of sedition. And the numbers are increasing daily.

2. The coup makers maintain themselves in power showing their deep disdain for democracy and their total disregard for the sovereign rights of the people expressed through their vote.
Time has shown that the manoeuvres by both the US government and the Organization of American States (OAS), had no intention of defending democracy but only to postpone, hinder and finally to support those who are now planning the electoral farce.

3. By October 30th, the US government considered it opportune to manoeuvre and make possible an agreement between the government presided by Manuel Zelaya Rosales and the coup makers -the so called Tegucigalpa/San José Agreement- which would lead to legitimate the elections of November 29th, making it difficult in the short time remaining for the popular movement to have any possibilities of winning.

The coup makers have not complied with the agreement. The constitutional president remains in Brazil's embassy surrounded by the military and under threat of arrest, the repression goes on. In a gesture of unlimited cynicism, the US government has rushed to declare that they will recognize the elections. President Manuel Zelaya Rosales has denounced the total impunity with which the elections will take place. The Frente Nacional de Resistencia and other democratic forces have also declared that they will boycott the electoral farce.

4. The majority of the mass media, in the service of oligarchy, imperialism and translational companies, consider the crisis already resolved and wish to legitimate the elections. In spite of this coordinated effort by the media to make the crisis appear to be settled, the Honduran People's fight continues and reiterates their claims:

· Unconditional restitution of President Manuel Zelaya Rosales to the presidency of the Republic of Honduras, restoring the situation that existed before June 28th 2009.

· Non-recognition of electoral process on November 29th 2009.

· After the breach of constitutional order by the oligarchic political caste it is now more than ever neccessary to convoke a Constituent Assembly.

· Trial and punishment of the coup makers and their accomplices.

We the undersigned agree with these legitimate demands of the Honduran people and we call on the International institutions and governments not to send commissions of any kind or international observer missions, to maintain the political, economical and financial pressure on the military/civilian dictatorship imposed by oligarchy and imperialism, as well as not to recognize neither the illegitimate elections of November 29 nor the spurious authorities who seek to pass as representatives elected by the people.

¡Freedom for the People of Honduras!

Barcelona, November 2009.
Adhesions: asp.hondureny@gmail.com

Myter om kokain

MAKTKAMP: Norske medier er mikrofonstativ for Colombias narkobefengte regjering, som gir nabolandene skylda for sin egen kokaineksport.

«NR 82: Alvaro Uribe Velez – en colombiansk politiker og senator som samarbeider med Medellin-kartellet på høyt regjeringsnivå Æ...Å og er en nær personlig venn av Pablo Escobar.» Nei, dette er ikke en konspirasjonsteori om Colombias president Álvaro Uribe, og hans bånd til historiens mest berømte kokainkartell og narkobaron, postet på en obskur raddisblogg. Det er tvert imot en intern rapport fra USAs utenriksdepartement som lister opp de hundre viktigste kokaintoppene i Colombia, datert 1991, men holdt skjult helt til den ble avslørt i Newsweek i 2004. Det føres i dag en intens kamp i internasjonale rettsinstanser og medier om skyldfordelingen rundt Colombias kokaineksport, men merkelig nok blir rapporten aldri nevnt i norske massemedier. Også i Norge ødelegges menneskeliv av colombiansk kokain. Hvorfor holder mediene våre da tilbake informasjonen som er essensiell for å forstå et av vår tids største samfunnsproblemer?

HISTORIEN HAR VIST at informasjon fra amerikanske narkomyndigheter bør tas med en klype salt, spesielt når de utpeker politiske fiender som syndebukker. I dette tilfellet er det motsatt. Uribe er en svoren tilhenger av det frie marked og USAs viktigste allierte i et Latin-Amerika som har beveget seg farlig langt til venstre, sett fra Washingtons ståsted. At USAs myndigheter har dysset ned Uribes kokainskandale er slik sett ikke til å undresover. Men er det norske mediers jobb å holde informasjonen skjult for publikum, mens man samtidig fungerer som ukritisk mikrofonstativ hver gang den narkobefengte colombianske presidenten beskylder sine politiske motstandere i nabolandene Venezuela og Ecuador for sitt eget kokainproblem? Den internasjonale kampen mot narkotika er nemlig den store taperen når medienes politiske sympatier og antipatier skygger for faktabasert og avslørende journalistikk.
En stikkprøve av de tjue siste artiklene om temaet i norsk presse viser en virkelighetsforvrengelse som går langt over i det surrealistiske: Colombias paramilitære, som sammen med kartellene står bak nesten hele kokainomsetningen, nevnes ikke med ett eneste ord i noen av artiklene. Det gjør heller ikke de veldokumenterte båndene til Uribe-regjeringen.Dagbladet-saken «Chávez’ Venezuela nytt kokainsentrum» 23. juli i år er bare en av mangeartikler der Uribe, presidenten for verdens største kokaineksportør, opphøyes til sannhetsvitne og dommer overfor sin politiske fiende nummer en, Hugo Chávez. Når Dagens Næringsliv fastslår at «Chávez’ Venezuela har blitt et nøkkelpunkt» for kokaintrafikken, som om det var en faktaopplysning, «glemmer» de å nevne at både kokainen og anklagen kommer fra Colombia. Det ble store internasjonale overskrifter av USAs «kokainbeslag utenfor Venezuelas kyst». Men både kystvakten og mediene unnlot å nevne at kokainen var produsert i Colombia av colombianske karteller, smuglet i en colombiansk-registrert båt av colombianske statsborgere, og beslaglagt innenfor territoriet til øya Curacao i De nederlandske Antillene. Slik bidrar tilsynelatende nøytral nyhetsformidling til å frikjennekokainkartellene og feste kokainproblemet til Chávez, uten andre holdepunkter enn at bådeColombia og Curacao ligger i nærheten av Venezuela, noe Chávez vanskelig kan lastes for.

MEN LA OSS få fakta på plass. Under Uribes styre har Colombia produsert 2830 tonn kokain, mer enn alle verdens øvrige kokainprodusenter til sammen ifølge FNs narkostatistikk. Det amerikanske utenriksdepartementet stadfestet overfor New York Times at Colombia forsyner USA med 90 prosent av landets kokainforbruk. Fra amerikanske kokainforbrukere havner årlig 70 milliarder dollar, nesten et halvt norsk statsbudsjett, i lommene til kokainkartellene. Et historisk tilbakeblikk gjør det lettere å forstå hvordan kampen om kokainpengene er uløselig sammenvevd med den 500 år gamle politiske konflikten mellom samfunnslagene i det ekstremt klassedelte Colombia. Det var de store narkokartellene som gjorde kokain til en viktig økonomisk og politisk maktfaktor i Colombia og Latin-Amerika på 1970-tallet. Deretter kom de paramilitære, også kalt dødsskvadronene, med AUC i spissen. Colombias eliter hadde holdt venstresiden unna makten ved først å drepe favorittkandidat Gaitan foran presidentvalget i 1948, og deretter opprette dødsskvadronene som tvang sosialistene vekk fra politisk mobilisering og inn i geriljakrig i åra etter.Det var den gjenoppståtte frykten for sosialistisk valgseier som fikk maktelitene til å legge skepsisen til side og fri til kokainkartellene på 1980-tallet. Utryddelseskampanjen som tok livet av presidentkandidaten til venstrepartiet UP og rundt 4000 partimedlemmer, ble generalprøven på samarbeidet mellom de høyreekstreme paramilitære, kokainkartelleneog regjeringshæren.

I BORGERKRIGEN som fulgte har alle spilt skittent, og heller ikke venstregeriljaene går fri fra kokainøkonomi og menneskerettighetsbrudd. Men proporsjonene sier mye. I massegravene som er blitt undersøkt de siste åra anslås to prosent av likene å være ofre for geriljaene, mens de resterende 98 prosent ble drept av de paramilitære, ifølge den konservative avisa El Tiempo. Fordelingen av kokainprofitten antas å følge omtrent samme mønster, ettersom geriljaens inntekter hovedsakelig er fra råvaren, kokaplanten, mens det er de langt mer lønnsomme leddene, laboratorieframstilling, smugling og omsetning, som finansierer de paramilitære og kartellene. Og altså Uribe-klanen, skal vi tro USAs narkopoliti, DEA, som i 1997 beslagla kjemikalier til å framstille 500 tonn kokain fra Uribes valgkampmanager.Colombia er på verdenstoppen i drap på opposisjonelle journalister og fagforeningsaktivister. Men heller enn å gi venstresiden sikkerhetsgarantier for politisk deltakelse, forsøker Colombias makteliter å utrydde geriljaen. Det har gjort landet til verdens nest største flyktningeksportør og en destabiliserende belastning for hele regionen. Nå har altså Uribe, godt hjulpet av Washington og velvillig vestlig media, lyktes i å gi venstreregjeringene iEcuador og Venezuela skylden for både kokaineksport og borgerkrig i hans eget Colombia. Dermed forflyttes det internasjonale presset vekk fra narkokarteller, paramilitære og den gjennomkorrupte colombianske regjeringen og over på kontinentets venstreside, som allerede er drevet på defensiven med militærkuppet i Honduras og Colombias USA-støttede bombeangrep mot Ecuador i fjor.

KOKAINSPØRSMÅLET er komplekst, men det finnes altfor mye tilgjengelig informasjon til at mediene kan unnskyldes for å snu virkeligheten så til de grader på hodet. De siste åra har det haglet med skandaler, som bugner av tilståelser og ugjendrivelig bevismateriale. Seinest i forrige uke vedgikk en AUC-kommandant at organisasjonen, som offentlig har støttet Uribe, har drept 21 000 opposisjonelle med de mest groteske metoder og finansiert sin virksomhet ved kokainsmugling til USA. En tredjedel av kongressen og flere ministere fra Uribe-regjeringen sitter nå i fengsel for samarbeid med narkokartellene og AUC. Og når det gjelderVenezuelas påståtte rolle, er FN-statistikken krystallklar: Venezuela produserer null prosent av verdens kokain, og til tross for et enormt og uoversiktlig grenseområde mot Colombia går bare en liten brøkdel av den colombianske kokainen innom landet på veien til markedene i Europa og USA. Colombias paramilitære, som innrømmer storstilt kokainomsetning og massedrap på opposisjonelle, lovet i sin sid å drepe Hugo Chávez. Fredet av mediene gnir de seg nå i hendene og skipper rolig sine daglige kokainlaster til Europa og USA, mens norske og vestlige utenriksredaksjoner sparker løs mot favorittsyndebukken fra Venezuela.

Artikkel er skrevet av Eirik Vold og kom på trykk i Dagbladet 16. oktober

Chávez Almighty!

Ved flere anledninger har Nettverkets folk skrevet til NRK og bedt dem om å prøve å være litt mer balansert i sin rapportering om Venezuela og Hugo Chávez. Det virker som om de har endelig begynt å ta hensyn til klagene våres.

På NRK tekst TV i går var det en nyhetsmelding om tørke i Venezuela og vann rasjonering (se under). Etter å beskrive de faktiske forholdene, avslutter meldingen med 3 forskjellige meninger om hvem som har ansvar for tørken.

1) Meteorologene konstatere at det er et resultat av naturfenomen ”El Nino”
2) Opposisjonen mener at det er Chávez sin skyld
3) Og Chávez selv mener det er kapitalismens ubarmhjertelighet

Problemet med slike ”balansert” reportasjer er at man må fremdeles velge mellom alternativene.

Jeg personlig kunne ha ønsket meg at alternativ nummer to var den riktige: At Chávez (grunnet alle makten han har akkumulert gjennom grunnlovsendringer) klarer å råde over naturkrefter og påvirker ”El Nino”.
Tenk hvilket våpen han nå har til å vende mot imperialisme!

NRK Tekst-TV mandag 2. november:

”Innbyggerne i Venezuelas hovedstad Caracas må regne med stopp i vanntilførselen opptil 48 timer per uke når det innføres vannrasjonering.

Tiltaket skyldes 25% nedgang i vannforsyningene til byen på grunn av tørken som har satt inn. Rasjoneringen vil vare til mai neste år.

Lokale meteorologer sier mindre nedbør skyldes værefenomenet El Nino som skal har skapt ørkenaktige forhold.

Andre mener president Hugo Chávez har skylden, men Chávez selv mener problemet er kapitalismens manglende medfølelse.”

Dette innlegget kom på trykk i BA 29. september

Verdssamfunnet og Honduras
I artiklar i ulike media om Manuel Zelaya si attendekoma til Honduras, er det spesielt to påstandar som kjem fram. Det er at Manuel Zelaya ville innføre grunnlovsendringar som kunne gjere han i stand til å kunne forlengje presidentperioden sin, og at folkerøystinga var grunnlovstridig.

For det første var det ikkje ein grunnlovstridig folkerøysting Zelaya ville ha for å kunne halde fram som president. Påstanden vart avslørt kort tid etter statskuppet, og var ein del av den desinformasjonskampanjen sett i gong av kuppregimet for å rettferdiggjere deira handling. For det andre var det ein vegleiande folkerøysting Zelaya ville ha for ein eventuell ny grunnlovsgjevande forsamling og i den, moglegheita for utviding av antal presidentperiodar i ei ny grunnlov. Dagens grunnlov er frå 1982 laga i den kalde krigen si tid og midt i dei blodige borgarkrigane og militærdiktatura i Mellom-Amerika.

Under overskrifter som "Micheletti vil møte Zelaya", får ein inntrykk av at det er like partar som skal møtast til forhandlingar. Slik er det ikkje. Micheletti er ein kuppresident med dei væpna styrkar som garanti, førebels i alle fall!

Micheletti stiller urimelege krav til Zelaya om å seie frå seg kravet om attinnsetting som president og respektera valet 29. november, for å møte han. Han er den folkevalde presidenten og FN og verdssamfunnet krev han attinnsett!

Micheletti vil heller arrestera Zelaya enn å møte han. Zelaya held seg for tida inne i den brasilianske ambassaden i hovudstaden Tegucigalpa sammen med rundt 40 tilhengarar, omringa av tungt væpna militære styrkar. Kuppregimet har no fenge advarsel frå FN om ikkje å røre ambassaden. Førebels prøver kuppregimet å vinne tid. Det honduranske folk treng handling frå verdssamfunnet ikkje tomme ord!

Ivar Jørdre, Latin-Amerika Gruppa i Bergen

Revolusjon i praksis:
Endringsprosessene i Bolivia, Venezuela og Ecuador

Latin-Amerikauka 2009 21. - 26. september
Bolivia, Ecuador og Venezuela fremstår som lokomotivene i den radikale demokratiseringen i Latin-Amerika. Regjeringene i disse landene satt omfordelingspolitikk på dagsorden som resultat av mobilisering blant sosiale bevegelser. En viktig del av prosessene bort fra de neoliberale regimene har vært å få på plass nye grunnlovsreformer. Grunnlovsendringene i landene har gitt statene økt kontroll over strategiske sektorer som olje, telekommunikasjon, jordbruk og vannressurser noe som har økt de statlige inntektene betydelig. Dette har muliggjort utbygging av universale offentlige velferdsordninger. Videre har disse landene stått i spissen for regionale institusjoner som utgjør et alternativ til de internasjonale nyliberale institusjonene regionen har støttet seg på de siste tiårene. Eksempler på dette er ALBA, Banco del Sur, Telesur og PetroAmericas.

LAG inviterer gjester fra disse landene og ønsker med seminarer og møter rundt om i landet å opplyse og engasjere det norske folk om endringene i Latin-Amerika. Eliza Quispe Chipana fra Bolivia, Maryuri Gonzales fra Venezuela, og Pedro Páez fra Ecuador er LAGs prominente gjester.

LA-uka i Bergen:

Kvinnemakt i Venezuela og Bolivia
Mandag 21.september, lille auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

I Latin-Amerika har kvinner blitt marginalisert og undertrykte, men hva innebærer en sosialistisk revolusjon for kvinnens posisjon i samfunnet? Hvordan påvirker de nye grunnlovene i Bolivia og Venezuela kvinners hverdag? Hvilke muligheter har åpnet seg og hvilke dører er fortsatt stengte? Eliza Quispe (Bol) og Maryuri Gonzales (Ven) setter fokus på kvinner og makt, og gir oss en unik mulighet til å høre en førstehåndsberetning om hva som faktisk skjer i regionen. Møt opp på SV-fakultetet, lille auditorium, mandag 21. september kl. 19.00!

Maryuri de los Ángeles González Acosta, Venezuela
Gonzalez er sosiologistudent på Universidad Central de Venezuela og arbeider i Misión Madres del Barrio med kvinner som lever i fattigdom med spesielt fokus på politisk sosioøkonomisk integrering. Gonzalez er også tillitsvalgt i fagforeiningen som er tilknyttet dette fattigdomsprogrammet, i tillegg er hun medlem i det venezulanske sosialistpartiet og er aktiv i det latinamerikanske feministnettverket.

Eliza Quispe Chipana, Bolivia
Eliza Quispe Chipana leder Kvinnenettverket i organisasjonen Centro de Estudios y Apoyo Al Desarrollo Local (CEADL) i Bolivia. CEADL, Senteret for studier og støtte til lokal utvikling, er LAGs hovedsamarbeidspartner i Bolivia. CEADLs aktivitet omfatter skolering og bevisstgjøring av ungdom, inkludert ungdoms- og kvinneorganisering. Quispe har jobbet mye med temaet seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. For tiden er hun på utveksling i Norge i regi av LAG. Hun studerer til daglig sosialt arbeid på universitetet.


Det finnes faktisk et ALTERNATIV!
Tirsdag 22.september, Store auditorium på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Ecuadors tidligere finansminister, Pedro Páez, forteller om det nye pengefondet og utviklingsbanken Banco del Sur. Páez har vært en av de viktigste arkitektene bak institusjonen laget av og for befokningen i Latin-Amerika. I tillegg planlegger de søramerikanske statslederne en felles valutaunion. Hvilken effekt vil dette kunne få for utviklingen på kontinentet?

Pedro Páez er professor i økonomi og har undervist i økonometri, makroøkonomi, bærekraftig utvikling og offentlig finansiering ved en rekke ecuadorianske universiteter. Páez var tidligere finansminister under Correa og deltok i finanskrisekommisjonen til FN som ble ledet av Joseph Stiglitz. Páez har stått sentralt i gjeldsslettebevegelsen i Ecuador.


Fra posisjon til opposisjon: Latin-Amerikas eliter
Torsdag 24. september, Seminarrom E på SV-fakultetet (L.Meltzers hus), Fosswinckels gt. 6, kl. 19.00

Hvordan reagerer elitene på endringsprosessene og hvordan påvirker dette realiseringen av f.eks sosiale reformer?
Det blir holdt en innledning og visning av en dokumentarfilm, mer informasjon kommer senere.


Hjertelig velkommen, vi håper at vi ser deg der!
Mvh
Marte Reenskaug Fjørtoft